Snobbya

Andreas var en ung mann jeg møtte første gang i gangene på Tangen VGS. Skoleåret var 05-06. Jeg begynte i andre klasse på MK, uvitende om alt skoleåret ville bringe.

Andreas var en av de jeg følte jeg så minst til, ikke fordi han var så mye borte, men fordi han alltid var ganske stille. Jeg snakket aldri med han før lenge etter jul, og da mener jeg lenge. Tror det var i april ca. Da skulle de vise seg at en viss bursdagsfest skulle forandre mitt syn på Andreas og alt ved han. Lang historie kort, vi danset/hoppet, jeg falt, brakk benet, og han bærte meg til bussen. Det var slik jeg først la merke til at Andreas var mer enn bare et navn på klasselisten, og et portrett i skolekatalogen.

Ting utviklet seg fra denne kvelden. Det var som om det gikk opp for oss at den andre fantes, og at den andre var en fantastisk person.

Med tiden ble det fler fester, mer alkohol, mer intimt osv. Det er spesielt en fest jeg husker, fordi du sa en ting til meg, som såret meg veldig. Men det er glemt. En fest jeg sent vil glemme.

Da en fin sommer sammen med deg var over, skolen skulle begynne igjen og ting skulle bli som 'vanlig', fikk du endelig fingeren ut og spurte meg om det jeg hadde ventet på at du skulle spør meg om. Jeg ble så utrolig glad, tenk at nå hadde jeg deg. Verdens beste gutt, rett og slett. Jeg skal ikke begynne med alt dette, hvorfor meg? jeg er ikke god nok for deg osv. Jeg skal heller 'be a man' og takke deg for at du faktisk ville ha meg, og fortsatt har meg.

Andreas du er bare så utrolig fantastisk. Selv om du er sta og ikke alltid er like flink til å rydde etter deg, eller kle deg, eller legge fra deg dataen litt av og til, så elsker jeg deg. Du er en av dem jeg aldri vil slutte å elske.

Dessuten er du veldig snill og hjelpsom og aldri på tiden til avtaler. Men når du først kommer så går det nesten ikke ann å være sint på deg fordi du er så søt, og et kyss gjør alltid susen.

Jeg er veldig heldig som får låne bilen din, jeg har lånt den veldig mye i det siste og jeg er utrolig takknemmelig for det. Vet ikke hvordan jeg skal takke deg, du har jo selv sagt at det virker som om jeg heller vil låne bilen enn å være med deg. Det er ikke sant, det håper jeg at jeg har fått forklart for deg. Hvis ikke, hit me, Biatch.
Du skal få den beste julegaven, det fortjener du. Selv skal jeg ikke kreve mer enn at du er der for meg når jeg trenger det. Og at du er der og sier goodbye til meg når jeg reiser, det betyr mye for meg. At du står sammen med meg på flyplassen ( hvor jeg kommer til å felle noen tårer) og ønsker meg god tur.

Selv om vi pleier å si til hverandre at vi ikke må ta sorger på forskudd, så kan jeg ikke hjelpe for å tenke på hvor tøfft det kommer til å være borte fra deg, sååå lenge. Kommer til å savne deg. Håper du vil savne meg også, og tenke på meg litt hver dag. I know I will. <3

DU ER PERFEKT, hvertfall så perfekt et menneske kan være.
Føler meg trygg sammen med deg, jeg kan være meg selv, jeg kan være Camilla.


Elsker deg Andreas. <3